Kan du høre knølhvalen synge
Om et oppriktig, men ikke så vellykket forsøk på å fri meg fra strømmetjenester for musikk.
Traankokerij bij het dorp Smeerenburg, Cornelis de Man (1626-1706). Bildet viser et trankokeri på den nederlandske hvalstasjonen Smeerenburg på Svalbard. Det er bare marginalt relevant for hva jeg skriver her, som jo handler mest om musikk på kassetter. Men jeg likte bildet.
Jeg vokste ikke opp med så mye musikk.
Det var ikke sånn at foreldrene mine ikke likte musikk. Var det klassisk på radioen kunne faren min sjokkerende ofte si hva det var.
Og vi hadde platespiller. De voksne var bare ikke så interessert i den.
Men familien fikk LPer i gave rett som det var. Så vi hadde en samling. Rundt 1978 besto denne samlingen i sin helhet av:
Klatremus og vennene hans i Hakkebakkeskogen
Knutsen og Ludvigsen: Brunost no igjæn?
AristoCats
Songs from the Caribbean (var noe strandparty på omslaget)
Herb Alpert: Greatest Hits
Der Totale Krieg I (Hitlers taler, dobbeltalbum)
Der Totale Krieg 2 (Goebbels’ taler, dobbeltalbum)
Songs of the Humpback Whale
Det med de talene til Hitler og Goebbels, det skyldtes historisk interesse, ikke politisk sympati. Altså. Kilder var ikke så lett tilgjengelige da som de er nå. Bokhyllene våre var enda drøyere. Innbunde utgaver av Ragnarok, blant annet. Det hendte vi barna (som kunne betjene platespilleren) ble bedt om å sette “Der Totale Krieg”-platene på. Men bare en eller to ganger, som jeg kan huske. “Songs of the Humpback Whale” hadde derimot brødrene mine og jeg på heavy rotation.
Vi hadde også kassetter. Dette var vår kassettsamling på samme tid:
Abba: Honey, Honey
The Beatles, Greatest Hits II
Sammy Davis Junior: Candyman
Aretha Franklin, Greatest Hits
Louis Armstrong (husker ikke tittelen)
Bee Gees: Saturday Night Fever
Wesensteen (husker ikke tittelen)
Det var moren vår som skaffet oss Sammy Davis Jr, Aretha Franklin, Louis Armstrong og Beatles. Jeg tenkte ikke så mye over utvalget da utover at det var bra og fengende, men idag slår det meg som et ekstremt kred utvalg. De andre hadde jeg vel grinet meg til.
Alt dette nevner jeg for å fortelle at som barn styrte vi musikken som vi ville. Greit, så var utvalget si som så. Men selv før vi kunne lese kunne vi bestemme selv hva vi ville lytte til.
Og mest av alt ønsket vi å høre opptak av knølhvalens undersjøiske sang.
Inntil barn i dag får sin egen smarttelefon og strømmeabonnement har de, som regel, ikke noen tilsvarende mulighet. Jeg tenkte gi ungene mine sjansen.
Så for et par år siden kjøpte jeg kassettspiller. Det finnes fortsatt. De få som lages for det vestlige markedet i dag har i tillegg en usb-port, slik at man kan ta opp musikk fra digitale kilder. Markedet er kanskje mest aldrende gen X-ere som i et anfall av midtlivskrise forsøker å forevige ungdommens mix-tapes.
Jeg pakket opp kassettspilleren da ungene og jeg hadde besøk av andre barn, og spurte om de kunne gjette hva det var for noe. En fremmelig unge foreslo “gammeldagse CD-er?”
Recording: Jeg spiller over fra laptop til kassett.
Jeg kjøpte uinnspilte kassetter, spilte over noen album (som jeg hadde kjøpt), og lagde omslag som barna ville kunne kjenne igjen. Det burde ikke vært en overraskelse, men det var det allikevel da det gikk opp for meg at et album på 45 minutter tar 45 minutter å spille inn, så vant er jeg blitt til den lynkjappe overføringen av alle slags filer.
Fra venstre: Waiana, samleopptak av ukulelepunk av Gugug, Maria Solheim og Silje Sirnes Winjes “Kaptein Snabelbæsj”, Hakkebakkeskogen og “Brunost no igjæn?”
Det er sjelden jeg søker etter noe på Google og finner så lite informasjon som da jeg søkte etter opptak av digitale filer til magnetbånd. Men det er altså ikke spesielt vanskelig. Man spiller av filen på datamaskinen, og kobler kassettspilleren til datamaskinens høyttalerutgang.
Dette prosjektet var jeg ekstremt stolt av. Og det funket slik jeg hadde tenkt. Barna reagerte på at man ikke kunne høre samme sang igjen og igjen som når jeg styrte musikken fra mobilen, men de vente seg fort til å høre på fullstendige album.
Jeg kunne imidlertid aldri venne meg til lydkvaliteten. Det hjalp litt å overstyre kassettspillerens egen høyttaler og plugge inn en annen, men ikke mye. Enten er dagens båndspillere dårligere enn de var før, eller så har våre krav til lydkvalitet endret seg.
Dette er noe som er gøy med å ha blogg/nyhetsbrev i tillegg når man skriver bok. Man kan bruke bilder og lenker!
Jeg vet ikke om jeg er alene om dette, men når jeg skal spille musikk fra telefonen er det alltid noe mikk med at jeg ikke har husket å slå av bluetooth, at noen har nappet ut ledningen til høyttaleren, at telefonen ikke er ladet, at jeg får det for meg at jeg må svare på en tekst som kommer mens jeg holder på. Ryddige mennesker unngår sikkert alt slikt, men jeg blir stående i det som føles som evigheter og klore på telefonens glass som en bikkje som prøver å åpne en dør.
Problemet med kassettspiller, på den andre siden, er at man da får enda et jævla apparat som kan gå i stykker og at lydkvaliteten er, for å si det forsiktig, dritt. Jeg endte opp med å gi vekk spilleren. Nå som barna kan lese ville det dessuten vært i overkant performance-aktig å bruke den, siden det mest ville handlet om å legge til et ekstra, kompliserende, fordyrende og kvalitetssenkende ledd til den digitale løsningen man allerede har.
Men noe jeg virkelig fikk føle på, ikke at jeg var i tvil om det før, var i hvilken grad jeg var prisgitt ett enkelt selskap for å lytte til musikk. I mitt tilfelle har jeg aldri hatt noen platesamling (alt for uregelmessig liv), men mange av oss har jo kvittet seg med de LPene, cdene og kassettene vi engang hadde.
Kassetteksperimentet er uansett avsluttet.
Men hvis noen har en knallbra Tandberg spolebåndspiller stående, er jeg interessert.