Nyhavns vei fra trankokeri til boliger
Nyhavn har hatt både trankokeri og travle verft – og navnet Laksevåg.
Denne artikkelen er over to år gammelGjesteskribentOmrådet vi i dag kaller Nyhavn hører man tidlig om i historien, både som sagatidens Hegravik og 1600-tallets Laksevåg.
Sistnevnte navn kom selvfølgelig av de gode fiskeplassene som den gang var i den lune bukten nord i Sandviken.
I en rettssak på 1680-tallet berettet Sandvikens eier, Christopher Garmann, om en mann ved navn Johan Aastvedt. Han hadde en not i viken. Like nord for Elsesro er det et svaberg som styrter rett i sjøen. Midt på berget var der en gresskledd hylle. Der satt Johan og fulgte noten med falkeblikk. Det var ikke bare laks som gikk i den. Ofte var den full av både sild og sei.
Opplagsplass og trankokeri
På slutten av 1600-tallet opplevde den bergenske handelsflåten en gullalder. Over 150 stolte skip pløyde de syv hav med Bergens flagg i masten.
For å beholde fortjenesten i hjembyen, krevde disse et stort apparat på land; skipsverft, reperbaner og andre virksomheter som måtte til for å utstyre handelsfartøy.
Videre trengtes det havneplass for vinteropplag. Byens største reder, Jørgen Thormøhlen, så seg om etter et egnet sted til dette. Øynene hans falt på bukten i Ytre Sandviken.
Det var bare å slå noen fortøyningsringer inn i fjellet, så hadde man en utmerket opplagsplass. Så ble gjort, og Laksevåg var blitt Bergens nye havn; Nyhavn.
Området egnet seg også godt til industrivirksomhet. Trankokeriet i Nyhavn ble opprettet i 1697. To av Bergens fremste borgere, Hans Mathias og Cordt von Lübeck, sto for driften. I tillegg til selve kokeriet ble det oppført lagerbygninger, bøkkerverksted og en stor brygge.
I årene som fulgte ble mellom tre og fem skip årlig utrustet til hvalfangst rundt Grønland. Kokeriet ble nedlagt på slutten av 1700-tallet.
Da den asiatiske kolera nådde Norge rundt 1830, ble det innredet en karantenehavn i det gamle trankokeriet.
Det hadde losseplass, pakkhus, sykestuer, vaktbolig og legebolig. På flaten bak anlegget, hvor det i mellomkrigstiden ble reist en rekke bolighus, ble det anlagt en liten kirkegård.
Nyhavn verft
I 1848 ble Nyhavn overtatt av Johan Hansen fra Kristiansund. Han var utdannet skipsbygger og var kommet til Bergen som «Mæster» på Bradbenken. Sammen med sønnen Berent etablerte Johan Hansen et skipsverft i viken, primært beregnet for reparasjoner.
De første årene skal det kun ha blitt bygget en brigg. Den ble kalt «finkelbriggen» på folkemunne fordi eierne var brennevinshandlere. Det store våningshuset, «kontorbygningen», ble oppført av Hansen i 1855.
Etter Hansens bortgang i 1875 drev ingeniør og «Dykningsbestyrer» Søren Bing verftet i en kort periode. I 1878 overtok så skipsbyggmester og brukseier Rasmus Rolfsen på naboeiendommen Elsesro.
Han moderniserte anlegget, oppførte materialhus, smie, mastekran, anla kaier og slipper til opphaling av prammer og andre små fartøy. Snekkerverkstedet ble innredet i trankokeriets gamle bygning. Som bestyrer ansatte han pleiesønnen, Oluf Joachim Hilmar (1846–1947).
Antall ansatte i sommerhalvåret var mellom 20 og 30 mann, om vinteren det halve. Foruten vanlig reparasjonsarbeid ble det under Rolfsens ledelse bygget redningsskøyter, bukserbåter og en rekke føringsskuter.
Etter Rolfsens bortgang i 1903 ble Nyhavn verft overdratt til Hilmar som testamentarisk gave.
Kø av Tysnes-skuter
Det var gode tider da folk fra Tysnes seilte på Nordland med egne jekter og galeaser. En gang lå det hele 22 Tysnes-skuter på reden og ventet på nødvendig vedlikehold. Under 1. verdenskrig var det også travle tider ved beddinger og slipper.
Bernt Lorentzen (1903–1991) vokste opp i nærheten, og husket godt verftet fra sine guttedager. Det besto av to store boder med snekkerverksted og to slipper, erindret han.
Videre var det en kjølhalingskran med flaggstang på toppen. På 17. mai og andre høytidsdager var det et kjempestort norsk flagg i stangen. Bek ble kokt over et utendørs ildsted.
Håndkraft
Seilskutene ble forhalt ved kaien. Det skjedde ved hjelp av trosser og et stort spill drevet med håndkraft. Når skuten lå med halve bunnen over vannet, sto arbeiderne på flåter og banket inn drev mellom bunnplankene og tettet med bek.
I bukten kunne det ligge andre seilfartøy som ventet på tur. Med årene ble de imidlertid stadig færre, seilskutenes dager var nærmest talte. Hilmar selv var en gammel mann som aldri tok inn nyansatte. Dermed ble også arbeidsstokken eldre.
Bydelens gutter fikk tumle seg fritt på verftets eiendom, og lånte ofte en pram eller to når de ville entre et skip som lå opplagt i bukten. Det var helst utrangerte fartøy som lå i bøyene, blant annet en gammel tredamper som i sin tid hadde gått i kornfarten på Svartehavet.
Der lå også seilskuter med hvitmalte kanonporter. Innerst i viken lå noen store robåter og råtnet med bunnen i været.
Trelast og moderne boliger
Trelastfirmaet Paal Kahrs hadde allerede i mellomkrigstiden vært ute etter større lagerplass.
Da verftseier Hilmar i 1940 ville avhende bedriften, han var 94 år gammel, slo firmaet til. Skjøtet ble tinglyst 1. oktober 1940. På 1950-tallet ble de fleste av 1600- og 1700-tallsbygningene fra trankokeriets tid revet.
Kun «Hollenderboden» ble stående. Den skriver seg i sin helhet fra trankokeriets dager, og er et minne om at hollenderne var bergensernes læremestre på dette området.
I dag er også Paal Kahrs historie, og Nyhavn er forvandlet til et moderne boligområde.
